Overveldende Afrika

Ja, det er vel ingen stor overraskelse for min familie og nære venner at blogging ikke er min sterke side! Har visst ikke skrevet et innlegg siden i fjor, så da var det kanskje på tide med et nytt et..?

Uendelig mye har skjedd siden sist, og jeg er ikke engang det samme menneske som jeg var i November 2012. Så mye er sett og så mye er opplevd. Livet i Norge har virkelig blitt satt i perspektiv og jeg lurer på hvordan det blir å komme tilbake..

Dette er litt av hva som har skjedd siden sist:

WATOTO: Å flytte fra Suubi var altså enormt trist, men å komme tilbake til Buziga House og Bulrushes i Kampala viste seg å ikke være så ille alikevel! Blei kjent med nye frivillige, blant annet skjønne Anna fra Tyskland, og Mark og Enyha fra Australia. Det var kjekt å være tilbake med de aller minste babyene på Bulrushes og fikk til og med jobbet litt som sykepleier (eller i hvert fall hjelpepleier (eller helsefagarbeider som det heter nå)) de siste dagene. Watoto gjør en fantastisk jobb og mye godt skal sies om dem, men vi er tross alt i Afrika, så alt går ikke alltid på skinner.. Det jeg har frustrert meg mest over er nok at jeg ikke har blitt brukt som sykepleier, spesielt med den lille pediatrierfaring jeg har. Det var godt å få leke litt med pulsoxymeter og sondemating, kurver og temp/puls/resp de siste vaktene =)

Og så var det plutselig gått to måneder og tiden med Watoto var forbi.. To korte måneder, men også to lange måneder. Sitter igjen med mange nye venner og bekjentskaper fra alle verdens hjørner. Jeg har møtt ca 170 barn som alle har fått en ny og fantastisk framtid pga Watoto. Og mange av de barna kommer jeg til å bære med meg lenge.. Heldigvis kan man støtte disse barna med fadderskap, så det skal ordnes når jeg kommer hjem.

Kommer til å bære de med meg, men kanskje ikke på denne måten lenger.. Her med Hongkonglege May på klinikken

IRIS MINISTRIES: 16. desember fløy jeg fra Entebbe, Uganda til Nairobi, Kenya til Dar es Salaam, Tanzania til Pemba, Mozambique! Det første som slo meg; Temperaturforskjell! Selv om Kampala ligger på ekvator ligger det rundt 1000 m.o.h. (om jeg husker rett). Morgenene var kalde nok til å kunne ta på genser og langbukse og ruslet til og med rundt i tykke sokker til tider.. Men Pemba, som ligger et stykke lenger sør, men ved kysten, er VARMT! Og KLAMT! Man følte seg kanskje fresh i ca 5 min etter en dusj, men ellers konstant varm, klam og svett..

Jeg blei henta på flyplassen og kjørt til Iris Ministries sin base i Pemba, Village of Joy. Og der møtte jeg endelig på Åshild og hennes venninne, nå også min venninne, Torunn! De hadde kommet til Iris basen et par dager før (Torunn for andre gang, Åshild for tredje gang).

Både Watoto og Iris Ministries jobber mye med barn, men mitt inntrykk er at Watoto er mer "kvalitet" framfor kvantitet, mens Iris er mer kvantitet framfor "kvalitet" (dvs kvalitet utifra et mer vestlig syn). Begge organisasjonene gjør en fantastisk jobb, hver på sin måte. På Irisbasen blei det definitivt mer "simple living", men good living! Hver dag fikk vi 3 måltider, det samme som Iris barna. Et rundstykke til frokost kl 06 (klarte aldri å få med meg det..), bønner og ris til lunsj kl 12 og fisk eller grønnsaker og ris til middag kl 17. Og jeg er ærlig når jeg sier at bønner og ris har blitt min nye favorittmat. Det er også veldig gøy å spise med hendene! Utrolig nok er slike besøk til Iris Ministries gratis!

"Simple living" i slike omgivelser var ikke så verst =)

Irisbasen i Pemba, Village of Joy, er fyllt med en blanding av foreldreløs barn som bor på basen (altså Irisbarna) og barn fra landsbyene rundt som henger på området og som får et måltid med ris og bønner i 13-tiden. Alt i alt lages det mat for omtrent 1000 barn per dag, nesten hver dag i året! Det er fasinerende å høre hvordan disse lite sjenerte tenåringene, som bl.a. pleide å leve på gata, forteller at man ikke blir lykkelig av penger. De fleste her har lyst til å bli pastor når de blir store!

Innom for å få litt ris og bønner

Som besøkende kan man velge hvordan man vil bruke dagene. Det er stort sett noen småjobber som må gjøres på basen, f.eks. maling av rom, man kan leke med barna på babyhjemmet eller man kan være med på outreach-turer til fengslet, sykehuset eller landsbyene rundt. Vi var bl.a. med til sykehuset for å tilby bønn for de syke barna. Det var en ny opplevelse og tilbudet ville nok ikke blitt så godt imottatt på norske sykehus. Her derimot satte de fleste stor pris på at noen ba over barna dems, de fleste med diare, oppkast, lungebetennelse, feber og/eller mistanke om malaria.

(Diare, lungebetennelse og malaria høres kanskje ikke så skummelt ut ettersom de alle lett kan behandles, men disse 3 er hovedårsakene til dødsfall blant barn under 5 år i Afrika sør for Sahara!)

Hadde en fantastisk bursdagferiring 19. desember. Torunn og Åshild imponerte stort med fantastisk frokost med bl.a. pannekaker. Det blei til og med noen bursdagsgaver på meg =) På lillejulaften fikk vi være med til en liten landsby utenfor Pemba for å dramatisere juleevangeliet og servere kylling med ris og brus til barna her. Kylling og brus er sjelden vare, så det var stor stas!

Og så var det 24. desember, julaften! Vi startet dagen med nok en herlig frokost med havregrøt med kanel, sukker og epler, samt Tre nøtter til Askepot =D Vi besøkte en venn av Åshild. Han var tidligere soldat og satt i fengsel for et par år siden pga et militæropprør da han ble kjent med Iris Ministries via Outreach-turene til fengslene. Nå er livet hans snudd på hodet og han jobber selv med Prison Ministries. På kvelden spiste vi deilig risengrynsgrøt (tatt med av Åshild. Ingen ende på hva som finnes i hennes kofferter!) med sukker og kanel og rosiner og ikke minst mandel i grøten, med marsipangris som premie =) Senere var vi med på en vedig fin lysmesse, selv om det ikke var lett å holde liv i et stearinlys når kirka er full av barn og tenåringer..

Lysmesse med Torunn og Åshild =D

25. desember, 1. juledag. En dag ulik alle andre, men den og Zanzibar og Moshi må jeg fortelle mer om senere (og fikse til med litt flere bilder om nettet bare kunne vært litt raskere..). Internettilgang er over for denne gang. Takk nye og gode venninne Torunn i Arusha by. Nå reiser vi videre til Nairobi! Og er vi heldige finner vi kanskje Plan fadderbarnet mitt også =D

Mungu Akubariki Sana! Og lala salama..