Bethel School of Supernatural Ministry

JAAA, nå har jeg endelig klart å komme meg helt ajour med lekselesning!  Så nå, kjære venner og familie, kan jeg sette meg ned og skrive blogg med god samvittighet. Herlighet, 2 måneder inn i skoleåret! Absolutt på tide med et ordentlig innlegg.. (skrev jeg for to uker siden før jeg falt av lasset nok en gang, men nå endelig i kontroll igjen og med tid til å avslutte innlegget.. JAA =D)

Tenkte jeg måtte begynne med å fortelle litt om hvordan jeg havnet i Redding, California, og hvordan skolehverdagen er.

Som de fleste sikkert vet så hadde jeg nylig et fantastisk år i Hemsedal med bibelskole på høsten (TimeOut2013) og frivillig teamarbeid med TimeToGo2014 på våren. Jeg lærte mye og vokste mye, for Hemsedal og Krik Høyfjellssenter har veldig god jord for åndelig vekst =)

Teamhuset i Hemsedal <3

(Oops, stjelte dette bilde fra facern, Audun =p)

Usikker på veien videre flyttet jeg hjem til mamma og pappa <3 for sommeren. Tenkte at jeg jo nå hadde hatt mitt "friår" med Jesusfokus, så regnet med at framtiden kom til å innebære jobbing som sykepleier. Spørsmålet var egentlig bare i hvilken by med barneavdeling jeg skulle flytte til..

Kontrasten mellom det gode kristne fellesskapet i Hemsedal og min mangel på kristent nettverk i Larvik ble mer og mer merkbar i løpet av sommeren (dog det skal sies at det var herlig å få være hjemme med familien igjen). I tillegg begynte jeg å kjenne på en "identiteskrise" =o I Hemsedal ble jeg stadig vekk pushet ut av min komfortable komfortsone, med varierende hell og humør.. En god konsekvens av det var at jeg stadig vekk oppdaget nye sider ved meg selv. I tillegg hadde jeg gode mennesker rundt meg som snakket sannhet inn i livet mitt og hjalp meg luke vekk endel løyntanker jeg har hatt om megselv. Når jeg flyttet hjem til Larvik for sommeren oppdaget jeg at den prosessen ikke var ferdig. Så når min fantastiske kollega Kamilla Normandbo fortalte om bibelskolen i Redding, California (som jeg hadde hørt diverse interessante rykter om), at det var en skole for alle aldre, fra 17 til 70 år, og jeg oppdaget at det første året hadde det flotte navnet "IDENTITY" måtte jeg slenge inn en søknad.. Og TADA, nå ER jeg HER =D (Også en takk til Tone Lise <3 som minnet meg på at disiplene til Jesus ikke bare hadde ett "friår" med Jesus-fokus, men at de fulgte Han hver dag i 3 år. Så da kan jeg dra på bibelskole to år på rad =p)

BSSM - Civic Center (11.sept, som forklarer flagg på halv stang)

Bethel School of SUPERNATURAL Ministry aka BSSM. Burde nok ha skjønt ut ifra navnet at dette kom til å bli en annerledes skole. Men klarte altså alikevel å pådra meg et kultursjokk som jeg nå så vidt har kommet over. Kristenkulturen i Hemsedal er litt annerledes enn såkalt "Bethel Culture". Var ikke helt klar over at jeg nå har havnet i "hjerte av karismatisk kristendom" om du vil.

Men så er det også en helt fantastisk og seriøs skole =D (Selv om det kanskje ikke høres sånn ut på navnet eller ser sånn ut i klasserommet alltid.. hehe) Så jeg har lyst til å fortelle litt om hvordan skolehverdagen og undervisningsopplegget er.

Klasserommet med ca 1100 1.års studenter

Vi har obligatorisk undervisning mandag til torsdag, pluss en gudstjeneste på søndag. Undervisningsdagene består stort sett av en 4 timers hovedbolk som inkluderer 30 min valgfri lovsang/bønn for dagen, en times bibelundervisning med Dann Farrelly<3, ny lovsangsbolk, og så 1,5 times forelesning/tale med stort sett Bill Johnson eller Kris Vallotton, men også mange andre talere. Om Bill og Kris ikke er så kjente navn så hørte jeg noen beskrive BSSM som å gå på økonomistudie med Bill Gates og Donald Trump som undervisere =)

Den relativt store klassen på 1100 elever er delt inn i mindre grupper på ca 60 stk kalt Revival Groups. Hver Revival Group (RG) har en egen pastor og min heter Lindsay Coil, en lattermild og veldig bra dame.

Min pastor Lindsay

RG har møte en gang i uka, i tillegg til enkelte RG-parties og City Project hvor vi jobber frivillig for byen et par dager i løpet av året. RG-gruppene er også ganske store, så vi er videre fordelt utover Pastor Lindsay sine "interns",dvs stort sett 3.årsstudenter som assisterer henne. Så vi er 10 jenter i vår CoreGroup, under intern Katie. Og disse gruppene er igjen delt inn i SmallGroups hvor vi er 5 jenter. Vi møtes hver mandag og snakker om tanker og følelser og temaet vi har fått for den uka. Jeg har blitt veldig glad i SG-jentene allerede.

I tillegg kommer valgfag =D Vi har CityService som går gjennom hele året, så jeg har TreasureHunts (skattejakt) hver torsdags morgen. Skattejakt går ut på at vi spør Gud om det er noen spesifikke mennesker han ønsker vi skal møte på og be for den dagen. Tankene som dukker opp skriver vi ned på et ark, skattekartet. Etterpå sammenligner gruppa kartene og finner ut hvor vi skal gå. Vi har foreløpig bare gjort det tre torsdager, men har allerede mange spennende opplevelser fra det. Min "menneskefrykt" og "frykt for avvisning" får bank hver torsdag =p

På tirsdager har vi AMTs (advanced mission training), valgfag som er delt inn i fire perioder i løpet av året. Jeg har akkurat blitt ferdig med Prophetic AMT hvor vi har lært mye om nettopp dette å profetere! Og nå har jeg startet med Evangelism AMT(track) som er helt fantastisk! Det handler om å gjøre det Jesus sa vi skulle gjøre; "Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler" (Matt28:19).

Det var litt om skolehverdagen =D Flere historier kommer etterhvert =D

Min vakre roomie og meg, her muligens klare for kaffe!

The superblogg is back!

It's really happening! 

Superbloggen er vekket til live igjen =D Woop woop! 

Og denne gangen for å rapportere om fantastiske hendelser i Redding, California og Bethel School of Supernatural Ministry. Her lærer jeg virklige om hvordan Gud kan gjøre så UENDELIG MYE MER enn jeg har forstått! (Ef.3:20) 

Tørr ikke love ukentlige oppdateringer, men målet er i hvertfall å overgå hyppigheten på Afrikainnlegga mine.. noe som ikke kommer til å bli så vanskelig.. 

Så gled dere kjære familie og venner =D 

Følg med, følg med!

Min fantastiske romvenninne Grete og meg

"Now all glory to God, who is able, through His mighty power at work WITHIN US, to accomplish (exceedingly abundantly above all) infinitely more than we might ask or think." (Efeserne3:20)

Overveldende Afrika

Ja, det er vel ingen stor overraskelse for min familie og nære venner at blogging ikke er min sterke side! Har visst ikke skrevet et innlegg siden i fjor, så da var det kanskje på tide med et nytt et..?

Uendelig mye har skjedd siden sist, og jeg er ikke engang det samme menneske som jeg var i November 2012. Så mye er sett og så mye er opplevd. Livet i Norge har virkelig blitt satt i perspektiv og jeg lurer på hvordan det blir å komme tilbake..

Dette er litt av hva som har skjedd siden sist:

WATOTO: Å flytte fra Suubi var altså enormt trist, men å komme tilbake til Buziga House og Bulrushes i Kampala viste seg å ikke være så ille alikevel! Blei kjent med nye frivillige, blant annet skjønne Anna fra Tyskland, og Mark og Enyha fra Australia. Det var kjekt å være tilbake med de aller minste babyene på Bulrushes og fikk til og med jobbet litt som sykepleier (eller i hvert fall hjelpepleier (eller helsefagarbeider som det heter nå)) de siste dagene. Watoto gjør en fantastisk jobb og mye godt skal sies om dem, men vi er tross alt i Afrika, så alt går ikke alltid på skinner.. Det jeg har frustrert meg mest over er nok at jeg ikke har blitt brukt som sykepleier, spesielt med den lille pediatrierfaring jeg har. Det var godt å få leke litt med pulsoxymeter og sondemating, kurver og temp/puls/resp de siste vaktene =)

Og så var det plutselig gått to måneder og tiden med Watoto var forbi.. To korte måneder, men også to lange måneder. Sitter igjen med mange nye venner og bekjentskaper fra alle verdens hjørner. Jeg har møtt ca 170 barn som alle har fått en ny og fantastisk framtid pga Watoto. Og mange av de barna kommer jeg til å bære med meg lenge.. Heldigvis kan man støtte disse barna med fadderskap, så det skal ordnes når jeg kommer hjem.

Kommer til å bære de med meg, men kanskje ikke på denne måten lenger.. Her med Hongkonglege May på klinikken

IRIS MINISTRIES: 16. desember fløy jeg fra Entebbe, Uganda til Nairobi, Kenya til Dar es Salaam, Tanzania til Pemba, Mozambique! Det første som slo meg; Temperaturforskjell! Selv om Kampala ligger på ekvator ligger det rundt 1000 m.o.h. (om jeg husker rett). Morgenene var kalde nok til å kunne ta på genser og langbukse og ruslet til og med rundt i tykke sokker til tider.. Men Pemba, som ligger et stykke lenger sør, men ved kysten, er VARMT! Og KLAMT! Man følte seg kanskje fresh i ca 5 min etter en dusj, men ellers konstant varm, klam og svett..

Jeg blei henta på flyplassen og kjørt til Iris Ministries sin base i Pemba, Village of Joy. Og der møtte jeg endelig på Åshild og hennes venninne, nå også min venninne, Torunn! De hadde kommet til Iris basen et par dager før (Torunn for andre gang, Åshild for tredje gang).

Både Watoto og Iris Ministries jobber mye med barn, men mitt inntrykk er at Watoto er mer "kvalitet" framfor kvantitet, mens Iris er mer kvantitet framfor "kvalitet" (dvs kvalitet utifra et mer vestlig syn). Begge organisasjonene gjør en fantastisk jobb, hver på sin måte. På Irisbasen blei det definitivt mer "simple living", men good living! Hver dag fikk vi 3 måltider, det samme som Iris barna. Et rundstykke til frokost kl 06 (klarte aldri å få med meg det..), bønner og ris til lunsj kl 12 og fisk eller grønnsaker og ris til middag kl 17. Og jeg er ærlig når jeg sier at bønner og ris har blitt min nye favorittmat. Det er også veldig gøy å spise med hendene! Utrolig nok er slike besøk til Iris Ministries gratis!

"Simple living" i slike omgivelser var ikke så verst =)

Irisbasen i Pemba, Village of Joy, er fyllt med en blanding av foreldreløs barn som bor på basen (altså Irisbarna) og barn fra landsbyene rundt som henger på området og som får et måltid med ris og bønner i 13-tiden. Alt i alt lages det mat for omtrent 1000 barn per dag, nesten hver dag i året! Det er fasinerende å høre hvordan disse lite sjenerte tenåringene, som bl.a. pleide å leve på gata, forteller at man ikke blir lykkelig av penger. De fleste her har lyst til å bli pastor når de blir store!

Innom for å få litt ris og bønner

Som besøkende kan man velge hvordan man vil bruke dagene. Det er stort sett noen småjobber som må gjøres på basen, f.eks. maling av rom, man kan leke med barna på babyhjemmet eller man kan være med på outreach-turer til fengslet, sykehuset eller landsbyene rundt. Vi var bl.a. med til sykehuset for å tilby bønn for de syke barna. Det var en ny opplevelse og tilbudet ville nok ikke blitt så godt imottatt på norske sykehus. Her derimot satte de fleste stor pris på at noen ba over barna dems, de fleste med diare, oppkast, lungebetennelse, feber og/eller mistanke om malaria.

(Diare, lungebetennelse og malaria høres kanskje ikke så skummelt ut ettersom de alle lett kan behandles, men disse 3 er hovedårsakene til dødsfall blant barn under 5 år i Afrika sør for Sahara!)

Hadde en fantastisk bursdagferiring 19. desember. Torunn og Åshild imponerte stort med fantastisk frokost med bl.a. pannekaker. Det blei til og med noen bursdagsgaver på meg =) På lillejulaften fikk vi være med til en liten landsby utenfor Pemba for å dramatisere juleevangeliet og servere kylling med ris og brus til barna her. Kylling og brus er sjelden vare, så det var stor stas!

Og så var det 24. desember, julaften! Vi startet dagen med nok en herlig frokost med havregrøt med kanel, sukker og epler, samt Tre nøtter til Askepot =D Vi besøkte en venn av Åshild. Han var tidligere soldat og satt i fengsel for et par år siden pga et militæropprør da han ble kjent med Iris Ministries via Outreach-turene til fengslene. Nå er livet hans snudd på hodet og han jobber selv med Prison Ministries. På kvelden spiste vi deilig risengrynsgrøt (tatt med av Åshild. Ingen ende på hva som finnes i hennes kofferter!) med sukker og kanel og rosiner og ikke minst mandel i grøten, med marsipangris som premie =) Senere var vi med på en vedig fin lysmesse, selv om det ikke var lett å holde liv i et stearinlys når kirka er full av barn og tenåringer..

Lysmesse med Torunn og Åshild =D

25. desember, 1. juledag. En dag ulik alle andre, men den og Zanzibar og Moshi må jeg fortelle mer om senere (og fikse til med litt flere bilder om nettet bare kunne vært litt raskere..). Internettilgang er over for denne gang. Takk nye og gode venninne Torunn i Arusha by. Nå reiser vi videre til Nairobi! Og er vi heldige finner vi kanskje Plan fadderbarnet mitt også =D

Mungu Akubariki Sana! Og lala salama..

Herlige uker i Village of Hope

5 herlige uker i Suubi (som altså betyr håp) er over. I slutten av hver månede blir de frivillige flyttet rundt etter behov og plass, så på torsdag ble jeg tvangsflyttet tilbake til Kampala og Bulrushes.  Kjekt å komme tilbake til babyene i Bulrushes, men hadde håpet på å kunne bli hos Suubibarna fram til jeg reiser videre om et par uker. Det tar tid å bli kjent med så mange nye ansikter, både barn og pleiere, samt lære seg navn og rutiner. Og ikke minst, har blitt utrolig glad i babyene her... Kommer til å savne dem, samt frisk luft og grønne omgivelser! =)

Kommer til å saven å våkne opp til denne utsikten:

Og henge med disse Aussiejentene:

Mia, Bianca og meg med 3 skjønne jenter på armen.

Noe av det beste med Suubi er at her har vi muligheten til å ta med babyer i kirka på søndagene =) Det blir utrolig varmt og er tungt å bære de opp til toppen av åsen, spesielt når man må kle seg sømmerlig og dekke til skuldre og knær. Det medfører støler armer dagen derpå, men er vel verdt det. Det er ikke så ofte babyene beveger seg på utsiden av babyhjemmet, så øynene er store når de kommer inn til stappfull gudstjeneste med høylytt lovsang.

Nydelige Baby J.

Ettersom vi bor på babyhjemmet har vi også muligheten til å stjele med oss en baby eller to opp til leiligheten om det skulle friste.. Noe det ofte gjør!

Dette er ikke så dumt..

En liten tur opp på taket med favorittbaby N. som helst skulle vært stjelt med til Norge =p

Barnas dager starter kl 07. Da er det melk, youghurt og/eller grøt til frokost. Hos Infants er dette tidspunktet hvor man plutselig har 11-12 babyer stablet oppetter beina mens de koser seg med en flaske melk. Her gjelder det å ha lært seg å holde flaska selv.

På dette beinet er det plass til 2-3 babyer til!

Etter mat blir alle barna vasket i de store vaskene, dog de virker ikke så veldig store når Special Needs barn på 6 år skal ned i dem..

Utover formiddagen er det lek og evt. bading om sola steker.

Mister D. er mindre fornøyd med at håret barberes av igjen.

Heldigvis må små barn ha formiddagslurer også, noe som betyr pause fra ca. kl 1230 til 1500. Så er det påan igjen med melk, mat, lek, mer mat, bading, pysj og melk før legging kl 1830-1900.

Big Toddlers, nyvasket, i pysj og med et glass geitemelk før legging.

Sånn går no dagan. Som frivillig er vår hovedoppgave å avlaste pleierne slik at de kan bruker med tid med barna sine. Det betyr i hovedsak OPPVASK! Er superlei oppvask. 30-35 barn per avdeling, 7-8 måltider med mat og/eller drikke, 35 tåteflasker, endeløse hauger av glass og boller, ingen oppvaskmaskin. Vaska på meg en senehinnebetennelse i håndleddet..

Men oppvaska går lettere med litt selskap =)

Kommer ikke til å savne den biten..
Men nå er det Desember og snart er det jul! I den anledning litt Suubi julestemning:

Juletrærne pyntes med litt hjelp

Resultatet beunders.

Julehilsen fra Suubi =)

Uke 2 Til Suubi

Etter endel rykter og et plutselig frivilligmøte fikk Mia og jeg beskjed om at vi skulle flyttes til Suubi sammen med Bianca (også fra Aus) og Kathy fra Hongkong. Etter et pinlig stort innkjøp av mat sammen med Mia/Bia (skulle vel å merke holde for 3 personer i 1 uke..) ble vi fraktet en time utenfor Kampala, torsdag 25. okt.. (Henger visst litt etter med bloggen.. ehhe) Etter noen minutter på en humpete jordvei kjørte vi inn til et lite stykke himmel på en grønn åstopp.

Suubi - klasserom på toppen av åsen.

I Suubi er alt samlet på et sted. På toppen av åsen ligger skolen med de forskjellige klasserombyggene. Her ligger også kirka, admin.bygg, fotballbane og basketballbane, samt noen lærerboliger og blokker for "boarding"-studenter. Åsen er omringet av familieboliger delt mellom Suubi 1 og Suubi 2. Her er også egen klinikk, "goatfarm" som leverer melk til babyhjemmet, barnekirke, møbleproduksjon og det store babyhjemmet, Suubi Baby Home. Suubi Village har rundt 1000 innbyggere og vi er alle godt passet på av væpnede vakter =)

Familiehusene med plass til én Watotomor og hennes 8 unger.

Suubi Baby Home

Hvert eneste hus er bygd med penger gitt av mennesker rundt om i verden og de fleste hus er bygd med hjelp av frivillige team som reiser ned for å jobbe gratis i et par uker. Hele det store babyhjemmet var en gave fra en rik familie. En hel liten landsby som trenger rent vann, klær, mat, medisiner, 120 babyer som skal ha melk og grøt og ikke minst bleier, samt en stor del ansatte, bl.a. 62 pleiere/mammaer på babyhjemmet som skal ha lønn, alt drevet av penger gitt frivillig og barnekoret, Watoto Choir's inntekter! Og dette er bare en av 3 landsbyer/babyhjem pluss en del andrer prosjekter som Watoto driver. Et lite stykke himmel. Et så stort prosjekt basert på mennesker gavmildhet =)

Suubi Baby Home er tt flott bygg omringet av grønne plener med en fantastisk utsikt. Hjemmet til ca 120 barn (og 5-7 frivillige). Babyhjemmet er delt i to bygg bundet sammen av en stor lekeplass i 1. etasje og lunsjområdet i 2.etasje. I 1. etasje bor barna fordelt på 4 avdelinger:

Infants aka Tigers, 4-9 mnd
Small toddlers aka Kobs, 9-18 mnd
Big toddlers aka Rhinos, 18 mnd +
Special Needs aka Lions, 2 år +

(Mistenker at denne inndelingen er veldig circa..)

Hver avdeling har et stort oppholdsrom med kjøkken og vaskebenker, 2 soverom og bad/toalett.

I tillegg er det kontorer, kjøkken hvor all maten til både barna og ansatte lages, leiligheten til oss frivillige og en egen klinikk for babyene hvor de kan isoleres. Det er også et fysiorom og et førskolerom med leker, samt to små badebasseng og lekestativer ute.

Inngangen med lekerommet i 1. og lunsjrommet i 2. etasje

Lekerommet

Small og Big Toddlers koser seg i badebassengene

Lek på fysiorommet

Oppholdsrommet med sofa og TV-krok

Vaskebenken står klar for 30 bleieskift etter formiddagsluren..

Pleierene jobber fra 7 am til 7 pm fire dager i uka. Vi som frivillige jobber 5-6 dager i uka. 5 dager om man er her i mer enn 3 mnd, 6 dager om man er her under 3 mnd.. Det er i hvertfall regelen, men den ble kun innført i det vi kom til Suubi og kun for frivillige ved Suubi Baby Home og ikke andre frivillige verken i Suubi eller de andre babyhjemmene.. Lett misfornøyd med det. Det blir ikke så mye fritid igjen når man jobber fra kl 11 til kl 19 hver dag (ettermiddagsvakt), fridagen må brukes på matvarehandel i Kampala med avreise kl 07 og vi ikke får lov til å gå ut etter solnedgang i 18-tiden.

Men i forrige uke ser det ut til å ha bli gjort en feil igjen og på de nye timelistene har vi 2 dager fri! =D Så nå sitter jeg på en herlig onsdag helt fri for planer =)

Ellers så har jeg kun blitt satt på ettermiddagsvakter selv om dette egentlig endre hver 14. dag, men deilig med sløve morninger =) Tidligvaktene er fra kl 07 til 15.30 og vi slipper heldigvis unna 12 timer nattevakter.

Uæ! Nå dør batteriet på dataen snart igjen etter nok et strømbrudd som nå går på andre døgnet.. Mer blogging ved neste mulighet for strømtilgang!

Uke 1 - Kampala og Bulrushes

Torsdag kveld, 8. nov. kl 21.53, noe som betyr at de andre frivillige forlengst ligger i sengene. Men det er i dag 3 uker siden jeg landet i Uganda og på høy tid med en ordentlig oppdatering! Så jeg har satt meg tilrette i babyhjemmets ganger hvor det er internettsignal, samt en haug mygg. Det er så mye å skrive og så mange bilder å vise etter bare 3 uker. Her er i hvert fall litt av hva som skjedde i uke 1!

Det er altså 3 uker siden en ganske behagelig flytur med Turkish Airlines. Fra Istanbul til Uganda hadde jeg tre breie flyseter for meg selv med puter og tepper og god film på flysetetv'n. Blei vel og merke litt stressa da jeg gjennom flyvinduet mitt så min blå ryggsekk omringet av tyrkere som klødde seg i hodet før de kjørte avgårde med den. Fikk gitt beskjed til en flyvertinne og heldigvis dukket ryggsekken opp på flyplassen i Entebbe.

Jeg landet kl 0250 og var veldig takknemlig for å bli hentet på flyplassen. Fred, som jobber med Watoto sine frivillige, sto klar med skilt. Entebbe ligger ca 45 min kjøring unna Kampala, hovedstaden, hvor jeg ble plassert i et gjestehus. Torsdagen var satt av til å sove ut etter flyturen. Og ettersom vi ikke "får lov til" å gå rundt alene i Kampala gikk jeg rundt meg selv på gjestehuset i stedet. Altfor spendt til å kunne slappe av.

Neste dag derimot var det endelig infomøte med Fred og Jonathan (som jeg har sendt mailer med). Med på møtet var også Dasha fra USA og sykepleier Reiki med mannen Shannon og 3 smågutter fra Australia. Reiki med fam. skulle til Suubi for å jobbe på klinikken der, mens Dasha og jeg ble sendt til Buziga, et av frivillighusene i Kampala.

Ikke verst! Med egen vakt (som kom og gikk som han ville) og vaskedame. Her møtte vi Mia, Steff og Jenna som hadde kommet et par dager før oss, samt et par langtidsfrivillige som var godt kjent med Watoto og gangen i ting i Uganda. Godt å ha de å spørre ettersom man må finne ut av endel ting og gjøre endel erfaringer på egenhånd her.

Fra ve.: Meg, Dasha (USA), Steff (Canada), Mia (Aus), Jenna og Ashley (Canada) og Shirley (Aus)

Vi hadde også en haug med nabobarn som vi hadde mye moro med.

Man lærer fort at det er en grunn til at det er noe som heter "African time" og ofte er ikke tidspunktet for når noe blir gjort viktig så lenge det blir gjort.. F.eks. skulle vi få en "Village Tour", omvisning i barnelandsby og babyhjem, mandag 22. okt. i følge ukeplanen vi fikk. Men dette ble utsatt til neste mandag, så neste tirsdag, så neste onsdag og ble tilslutt gjennomført i går etter litt mas =) Taxi bestilles gjerne en halv time før nødvendig avreisetidspunkt og sies det at man kommer om 10 min. kan dette trygt dobbles, om ikke mer. Stort sett greit å venne seg til, men trasig når taxien kom 1 time forsinket og vi gikk klipp av et morgenmøte for ansatte i kirka, "Staff Worship".

Skulle egentlig ikke starte jobbing før på tirsdagen, men heldigvis fikk vi være med allerede på lørdagen. Baby Watoto frivillige i Kampala jobber altså på Bulrushes, det første babyhjemmet, nå med rundt 40-50 barn og også de premature, nyfødte og de sykeste. Syke spedbarn fra de andre babyhjemmene sendes ofte hit.

Tidligvaktene var fra kl 07 - 15.30/1600 og lå en halv times kjøretur unna (om man var heldig med trafikken), så det blei tidlig start på dagene i Kampala.

"Snarveien" til babyhjemmet

Watoto har ganske strenger regler for publisering av bilder hvor barn kan identifiseres og de må godkjennes først, noe som er veldig bra, men ikke alltid så lett å få til i kombinasjon med "African Time". Men her er noen bilder fra Bulrushes:

Hippos, under 6 mnd (?)

Formiddagslur

Baby T! En herlig baby med det beste smilet.

Monkeys, nyfødte i sine køyesenger

Kuvøser i prematurrommet

Bulrushes er delt inn i flere avdelinger. Premature, hvor frivillige og besøkende ikke har tilgang, Monkeys aka nyfødte, Hippos under 6 mnd (?), Elefants (over 6 mnd?), Todlers opp til 2 år sammen med Special needs, klinikken med bl.a. i.v. behandling og en gruppe isolerte barn. Ta dette med en klype salt ettersom jeg bare var her 4 dager og hadde endel inntrykk å ta inn over meg =)

Hver pleier/mamma får tildelt sine barn og danner en familie. Etterhvert som barna blir større og må flyttes til neste rom flytter også pleieren med dem til de sendes ut til de 2 andre babyhjemmene eller barnelandsbyene.

Når man har så mange spedbarn pr. pleier (4-6) er man avhengig av rutine og man kan ikke sitte og gi en og en flaske. Babyene ligger i slags hesteskoputer på gulvet og flaskene støttes av div. tøystykker. Når 12 babyer skal vaskes i vasken går det på samlebond og overraskende fort (så sant man ikke har en treg Stine som tar seg litt for god tid til tørking og smøring og det hoper seg opp 4-5 babyer på tørkebenken..) Fra kl 07 til kl 09 hadde 12 babyer fått 12 flasker melk, 12 kropper var vasket og kledd og 12 senger var red opp.

Første gang jeg så en pleier røske til seg et spedbarn etter armen gispet jeg og ble sittende å gape en stund.. Men Uganda's babyer er tøffe! Har inntrykk av at de er mye sterke enn norske babyer og de er nok vant til litt røffere behandling. Når man er omringet av så mange spedbarn tar det ikke så lang tid før man drar til seg en etter armen selv. Veldig kjekt når man allerede har en annen på armen og en tredje på fanget.

Man blir fort flink til å multitaske.

Etter en uke i Kampala ble Mia og jeg flyttet til Suubi. Mer om det i neste innlegg =D

The Plan

Hei venner og familie =D

Endelig skal jeg sette meg ned med både internettilgang og strøm i stikkontakene og se om jeg ikke klarer å skrive en slags reiseblogg. Akkurat nå sitter jeg i en gyngestol på balkongen vår i Suubi, Uganda, hvor man i perioder har ganske greit nett.

Suubi er altså en liten landsby en times kjøring unna hovedstaden, Kampala, og også det meste av matvarer og butikker generelt. Men etter en uke i en forurenset og brun hovedstad var det deilig å komme ut til frisk luft og grønne omgivelse. Og utsikten er slett ikke verst fra gyngestolen min.

Onsdag 17. oktober 2012 blei til slutt avreisedagen, etter mange månder med tenking og søknadsskriving og utsettelser, samt noen nervepirrende siste uker. Endelig svar på søknaden til Watoto kom kun 3 uker før avreise! (Muligens litt selvforskyldt, men liker å skylde på "African Time")

Så fra 17. okt. til 16. des. skal jeg jobbe som frivillig i Watoto sine babyhjem.

Kort om Watoto Child Care Ministries, tatt med en klype salt:
Rescue a Child • Raise a Leader • Rebuild a Nation
En kristen organisasjon med utspring fra Watoto Church i Kampala, Uganda.
De har 3 barne/babyhjem aka Baby Watoto hvor barna stort sett er under 2 år, med bl.a. unntak av "special needs"-barna som ofte er noen år eldre. Et barnehjem i Gulu, et i Suubi og et i Kampala kalt Bulrushes.
Spedbarna/småbarna kommer til Watoto via sykehus, politi eller andre, eller via foreldre som ikke klarer å ta vare på dem lengre. Bare i Uganda finnes det ca 2,5 mill foreldreløse barn pga aids. Halve Norges befolkning!
Når barna er ca. 2 år og friske får de tildelt en ny mor og hver mor har totalt 8 barn. Mødrene er enker eller ugifte og blir godt ivaretatt av Watoto. De har ofte 2 biologiske barn selv som da er sikret mat, klær og god utdannelse innen Watoto.
Watotobarna har også et eget kor som reiser verden rundt og synger for engelske kongefamilier, amerikanske presidenter og vanlig folk =)
Dette er slik jeg har forstått det til nå. Du kan evt. lese mer på watoto.no eller watoto.com

16. des. flyr jeg til Pemba, Mozambique og forhåpentligvis Iris Ministries. Her blir jeg til 26. des og feirer jul med min gode venninne og kollega Åshild =D

Etter det skal vi ha en herlig uke på Zanzibar, en øy på utsiden av Tanzania. Her blir det forhåpentligvis  deilige soldager, nyttårsfering og besøk på sykehus.

2. jan. flyr vi tilbake til fastland, Dar es Salaam, og neste billett bestilt er flyturen hjem fra Uganda 31.jan! Det betyr ca 1 mnd med loffing i Øst-Afrika. Men noen halvveisplaner har vi, med bryllup i Nairobi, Kenya, klatring på Kilimanjaro, sykehusbesøk i Moshi og Haydom og kanskje en båttur over Victoriasjøen og tilbake til Uganda.

Nå har det blitt mørkt på balkongen og jeg blir spist opp av malariamygg, så på tide å komme seg inn! Neste gang får jeg kanskje skrive litt mer om hva jeg faktisk har opplevd til nå =)